Personlig utvikling, kan det gå for langt?

facebook-version-of-you (1)Etter en statusoppdatering på facebook her om dagen dukket det opp en interessant god diskusjon med en god kollega og venn..

Personlig utvikling og selvrealisering… Kan det gå for langt? Kan man bli blendet av det, slik at man ikke ser livets harde realiteter?

Mange føler det når de ser enkelte menneskers statuser på sider som Facebook! Men er livet som det ser ut på facebook? Vi er vel alle enige om at det ikke er det, og da må man kanskje lære seg å se hva som egentlig blir sagt eller hva?

Statusen var som følger :

For en følelse å plutselig innse at det man trodde var en fantastisk mulighet, viser seg å overgå alle antagelser!Noen ganger i livet kaster man seg ut i det ukjente i håp om at ting kanskje kan bli som man håper og tror… Og ofte så blir det kanskje ikke slik!Mange velger da å ikke kaste seg ut i det ukjente igjen av redsel for at man skal atter en gang bli skuffet!Jeg har kastet meg ut i det det flere ganger, og for tre år siden gjorde jeg det igjen! Skal innrømme at jeg i løpet av de tre årene har lurt på om jeg atter en gang skulle bli skuffet…Men for en følelse det er når man innser at valget man tok er det beste valget man noen gang kunne tatt! Og man innser at det kommer til å forandre fremtiden for alltid, ikke bare for meg selv men også for de som tok valget med meg…Noen ganger er det i det ukjente magien ligger, i det «farlige» potensialet er som størst!Med drømmer kommer håp, har du en drøm?
Med drøm kommer sult, er du sulten?
Med sult kommer interesse..
Med interesse kommer kunnskap…
Med kunnskap kommer trygghet…
Med trygghet kommer handling..
Med handling kommer resultat…

Jeg bretter opp armene om dagen… Og jeg gleder meg til jobben som skal gjøres!
Mange tenker at man ikke har tid til å brenne for noe, jeg spør tilbake; Hvordan kan du ha tid til å ikke ha noe å brenne for? Du lever jo bare en gang!

Grip dagen, ta de mulighetene du får, for kanskje en dag får du en mulighet som jeg fikk… Ta den, bruk den… Kast deg i det!! Hva så om du skulle feile på veien? Du kan jo alltids prøve igjen!  Man lærer av feil, så til slutt har du kunnskap nok til å få resultatet….

Ha en fantastisk fredag alle sammen!

Noen tanker

Noen vil ofte føle at folk som setter ut på en personlig utviklings reise og har et ønske om selvrealisering kanskje til tider kan virke litt far off… Og det er kanskje ikke så rart for på veien til et mål er man kanskje noen ganger litt far off! I det øyeblikket du ser at begrensninger du har satt på deg selv, og som har gjort at du ikke har følt at du er helt der du vil være, er begrensninger du selv har påført deg… Da blir man ganske gira på å fortelle alle andre om dette, eller hva?  Tenk om noen har slitt med det samme? Kanskje jeg kan hjelpe? Oftest så er bilder, tekster, sitater bare ment for å oppmuntre, bare fortelle at det finnes muligheter… Men et budskap om at alt er bare supert, kanskje ikke treffer så veldig godt på en som er midt i sin værste krise, eller bare rett og slett er stresset på jobb! Å si til en som har hodet fullt av problemer, at livet er herlig, passer liksom ikke! Bare husk, oftest er det mer velment enn ment som skryt av at livet er herlig! Ingen har et problemfritt liv alle har sine opp og nedturer… Men hva ville det hjulpet om folk sa stakkars deg… Løser det problemet? Nei, det gir bare mer komfort rundt det å ha problemet… For vet du hva? Komfort har aldri løst noe problem…

Mennesker som til stadighet deler positivitetsbudskap signaliserer på ingen måte at de ikke har problemer… De signaliserer mer at de er i en prosess med å løse et problem! De sier mellom linjene at det finnes løsninger, de vil tro på en løsning, de søker en løsning!

Problemet med sånt er at dette er en prosess, en prosess som startet med at du først ble klar over at du ville endre på ting… Er jo ikke alltid man er klar over det? For så å begynne å lete frem løsninger for å nå målet! På veien lærer man ting man ikke var klar over at var mulig, og man føler en form for oppklaring, som man tenker at «Dette må jo alle andre få vite om»! Og man poster det på facebook!

Der treffer det alle du kjenner, i alle moduser, i alle faser av livet… Budskapet treffer noen midt i hjertet og de kjenner seg igjen, noen rett i hjernen og de begynner å reflektere, og andre langt ned i halsen og de blir provosert… Er jo umulig å gardere seg mot dette eller hva?

Så hva skal man gjøre?

Blir jo vanskelig å ta opp dette temaet uten å ta med elementer som kanskje kan provosere noen av de som blir provosert, få de som lurer til å tenke, eller engasjere de som er enige… Men det handler om at man faktisk må stå for det man mener og være bevisst hvilke reaksjoner man kan få! En av de viktigste elementene i selvutvikling er nemlig det at det er SELV utvikling… Man skal ikke presse det på andre for mye… Samtidig som man heller ikke skal bry seg så forferdelig mye om hva andre tenker om deg og det du skriver! En vanskelig balansegang, ikke sant?

Så hvorfor skriver folk flest på facebook? Det er jo for å få en slags anerkjennelse for det man skriver eller hva? For hvorfor finnes det ellers en «Liker» knapp? En statusoppdatering uten likes er vel nesten det samme som å si at man har lagt ut noe ingen bryr seg noe om? Så det noen synes blir masete, synes andre er helt fantastisk osv.. Og i en menneskemengde på 5-600 mennesker så er du så og si garantert at noen faller i begge kategorier og flesteparten befinner seg et sted i midten, hvor de egentlig ikke bryr seg!

Ok, så hva var det vi snakket om egentlig? Positive statusoppdateringer som oppmuntrer til en løsningsorientert innstilling, gå for drømmen din, du kan klare det, livet blir hva du gjør det til type meldinger…

Jeg føler det finnes tre typer mennesker på facebook, sikkert flere, men jeg sier tre! De som deler problemer, de som deler postivitet, og de som ikke deler svada! Er noe av dette et problem i seg selv? Jeg mener ikke det, men det er jo min subjektive mening… Det jeg personlig kan få et problem med er frekvensen… Altså hvor mye man deler. Deler man positivitet 5-6 ganger om dagen så blir det for mye selv for meg, deler man problemer 5-6 ganger om dagen så blir det for mye, deler man svada hele tiden så mister man interessen! Samtidig føler jeg at man må se på budskapet, er det enkelt eller ment for refleksjon? Folk i en prosess med selvutvikling har ofte en vesntlig strøm av tanker rundt det de fokuserer på, de oppdager nye ting hele tiden… Massive oppdagelser for den det gjelder, men kanskje svada for de som ser på, da de ikke kjenner bakgrunnen for delingen av budskapet.. Og jeg mener det er der problemet ligger… Facebook har blitt en ropert for indre tanker, som treffer alle!

Se for deg at hvis du står i en kø for salg av helsekost og roper om billige pølser, så vil de fleste bli provosert eller hva? Mens noen vil faktisk bryte ut av køen og si, vet du hva? Jeg er sulten så en pølse hørtes godt ut, uansett hvor meningsløst resten av helskost gjengen mener at dette er! Var målet med roperten og budskapet oppnådd for pølseselgeren? Jeg vil påstå det!

Så er problemet budskapet? Er problemet egentlig hos den som deler? Eller ligger problemet hos den som mottar og ikke liker?

 Så kan man bli blendet for realiteter gjennom personlig utvikling?

Det første spørsmålet man må stille seg til dette er vel, hva er realitet? Det er vel nokså subjektivt eller hva?

For de aller fleste var det ikke noen realitet at mennesker noen gang skulle kunne fly? For de aller fleste var det også ikke noen realitet at man skulle kunne sitte på et kontor i Oslo å skrive dette, og at sekunder etter man trykket på en knapp, kunne hele verden se det?

Poenget er at en realitet, eller en realistisk virkelighet handler ikke om hva en observant mener, men det handler om hva personen det gjelder mener!

Så kan man vel alltids si at noen ting er oppfattet som en almen oppfattelse av hva som er realistisk… Men igjen betyr det at noe er urealistisk for en som ikke mener det samme?

Og her tror jeg konseptet med selvutvikling, positivitet selv realisering bryter med normene hos folk… Konseptet rundt disse tre punktene er jo akkurat det å bli mer klar over sin egen realitet, hva man selv vil, hvordan man selv skal løse problemer, hvordan man selv har det osv… Det handler ikke lenger om hva som er almen realitet, men din realitet! Er det da lurt å dele det på facebook? Det kommer da igjen tilbake til hvilken realitet du lever i… ;)

Konklusjon

Det holder at èn tror på en realitet for at det skal være det! Så om en person deler et over positivt budskap på facebook, og da kanskje litt for ofte, er det da realiteten at de har et overpositivt liv? Jeg tviler, snarere tvert imot… Når en person deler at det er mulig å få til hva du vil, betyr det at personen har fått til alt den vil… Jeg tviler, snarere tvert imot… Men hvem er vi egentlig til å dømme om det faktisk er det?

Det slike statuser viser, i min realitet, er et ønske om en annen realitet, og en drive etter å få det, og faktisk viser at man … Meningen med å dele er nok oftest kun for å inspirere andre som har de samme ønskene til å åpne øynene! Vil det provosere noen? Ja.. Vil det hjelpe noen? ja… Men hvor ligger problemet?

Jeg vil si at problemet ligger hos observanten som blir provosert, fordi de ikke ønsker å ta del i realiteten til en annen, og tror at sin realitet er den eneste rette!

Dette handler om forståelse og ønske om forståelse… Å lese mellom linjer! Å fange til seg det man vil, og heller overse det man som ikke treffer!

Jeg kommer til å fortsette å dele mine statuser, vel vitende om at noen liker det, noen hater det, mens de fleste ikke bryr seg! Målet mitt med de, er de som liker det og da er jeg nødt til å akseptere de andre konsekvensene… Det må du også når du deler noe! :)

Dømmer du andres statuser, vær forberedt på å bli dømt selv, for ingen er like og alle har vi ulike interesser og realiteter!

Men hvorfor dømme? Greit å diskutere og argumentere, men dømme? Hva godt kommer ut av det??

 

Comments

comments