Ingen grenser, for en kilde til inspirasjon

ingen grenserI går fikk jeg med meg litt tv-titting, noe jeg ikke gjør altfor ofte. Jeg synes ofte tv-programmene er innholdsløse og fordummende, så jeg har holdt meg godt unna en periode.

Men heldigvis akkurat i går gikk det en reprise av en episode ingen grenser med Lars Monsen. Et av programmene som er alt annet enn innholdsløst og fordummende, snarere tvert imot.

Dette fikk meg til å tenke på prestasjon og koblingen opp mot mental styrke, bestemmelse og vilje.

Å bygge en nettverksbusiness handler om mental styrke, prestasjon, vilje og bestemmelse. Noen får det til, andre får det ikke til. Skeptikerne vil ofte ha det til at de som får det til er manipulative og freidige. At de søker lykke på andres beskostning. I min erfaring er det motsatt… At man får lykke ved å hjelpe andre å lykkes, og det er ingen vei utenom dette om man faktisk setter seg inn i hvordan organisasjonen fungerer.

Det som oftest får folk til å mislykkes med nettverk er unnskyldinger. En vis mann sa en gang på et seminar jeg var på : Enten har du resultater, eller så har du unnskyldinger – Brian Klemmer. Og mens jeg så på ingen grenser kom jeg til å tenke på akkurat dette.

Utfordinger er relative eller hva? For en som ikke har ben så er det å komme seg fra stua til kjøkkenet en vesentlig større utfordring enn for en fullstendig funksjonsfrisk person? Kan man skylde på omstendighetene, at man mangler ben? Ja..

En tur i skogen kan være et tiltak og ganske slitsom for en 100% funksjonsfrisk person. Hvordan ville den samme personen sett på en tur i skogen om de mistet begge bena? eller ble lam fra livet og ned?

Tilbake til ingen grenser; tror du det finnes omstendigheter for disse menneskene for å gi opp? Tror du det er tanker som kommer til de, som at det er kanskje ikke helt nødvendig å nå Snøhetta? At det er hindringer på veien, at det er smerte involvert? Hva får disse menneskene til å fullføre det ganske mange funksjonsfriske kanskje ville gitt opp?

Et steg av gangen får en helt ny mening når du ser den CP rammede Kari stokke seg frem i ulent terreng… ET STEG AV GANGEN! Hvert fysiske steg er en mye større utfordring for henne enn et steg, en kunde eller en telefon er for en som jobber med nettverk.. Så hva syter man over? Det mange ofte kaller et problem, er vel i det store bare en fillesak eller hva… Hva om bena dine ble kappet av, eller du ble lam? Da har man vel i de flestes øyne fått problemer?

Jeg tør påstå at det er vilje, bestemmelse, mental styrke og et sterkt må som tar deg forbi unnskyldingerl. Bestemmelse kan ta deg forbi det meste av utfordringer. Det kan faktisk gjøre at du ikke ser utfordringer på samme måte som du ville gjort om du ikke hadde bestemt deg.

Brian Klemmer sa også en annen fornuftig ting : Intention + mechanism = result. Tenk på dette….

Er intensjonen din klar, vil den bli resultatet ditt, uten unntak… Så vil mange kanskje si at hvis f.eks de mener at de hadde en intensjon om å lykkes med f.eks Zinzino uansett omstendighet, men allikevel så lyktes de ikke, fordi de ikke fikk med seg noen på konseptet. Javel? Var intensjonen til den personen å lykkes? Ja kan man kanskje si, men når ingen blir med så går det jo ikke… Spurte personen alle mennesker som finnes? Eller var intensjonen å lykkes ved å spørre alle man ville spørre, og ikke gå ut av komfortsonen å spørre ukjente f.eks? Intensjonen var å lykkes så lenge man kunne være komfortabel med det man måtte gjøre.. Altså intensjonen var å være komfortabel, ikke lykkes…

Nå sier ikke jeg at man må spørre folk man ikke kjenner for å lykkes med f.eks Zinzino, men man må ut av komfortsonen, og det er ofte her det stopper for de fleste.

Se på deltagerne i uten grenser! Ser det komfortabelt ut å rulle langs bakken, fordi du er lam, og ikke kan gå? Nei… Men intensjonen er å komme til Snøhetta, UANSETT utfordring, ikke å ha det komfortabelt… Folk har så utrolig mye å lære av det programmet der. Jeg merket at jeg ble utrolig inspirert til å gå ut av komfortsonene mine, gjøre ting jeg ikke vanligvis gjør, for å komme meg nærmere mitt mål uansett omstendighet.

Det fikk meg til å tenke på at det folk flest syter over er trivielle problemer, som egentlig ikke er noe problem i det store bildet. Folk syter over den minste ting som gjør livet en liten smule ukomfortabelt. Istedenfor å fronte det som er ukomfortabelt og gjøre noe med det, velger man unnskyldningen om at man ikke kan, vil eller orker.

Helt seriøst, kan en gjeng med mer eller mindre alvorlige funksjonshemninger krysse store landområder i ulent terreng ved hjelp av team tankegangen, så kan de aller fleste jeg kjenner oppnå utrolige resulater i nettverk ved hjelp av team tankegangen.. Resultater som de aller fleste vil ha, men det krever at man adopterer holdningene til gjengen i uten grenser. Holdninger som gjør at man istedenfor å fokusere på hvorfor ting ikke skal gå, finner muligheter til hvordan ting kan gå…

Attitude is everything, og holdingen din til problemer avgjør størrelsen på problemene dine… Men altfor mange lar størrelsen på problemene avgjøre holdingen til de… De har det opp ned. Og klarer man å sette ting i rett perspektiv så er vel egentlig aldri et problem annet enn en utfordring man burde fokusere på løsninger på å komme seg forbi?

Jeg kjenner jeg ble motivert av å se på Ingen grenser, motivert til å gå løs på utfordriner, slutte og syte over problemer, men heller sette siktet på målet og gi full gass i rett retning!

Takk til deltakerne i Ingen grenser! Det er det mest inspirerende programmet jeg har sett noen gang på TV. Vi har alle mye å lære av dere!

 

Comments

comments